INFORMASJON OM STABIJHOUN OG JAKT

 ALLSIDIG JAKTHUND                                                                                                                                     

Stabijhoun er også kjent som frisisk pointer, en aktiv allround rase som stammer fra det Frisiske skogområdet, øst og sydøst av Friesland nord i Nederland. Rasen har lenge vært kjent i disse traktene, men ble ikke kjent utenfor Friesland før på sekstitallet. Allerede på 1800-tallet rapporterte forskjellige tekster (f.eks. Joost Halbertsma, Waling Dijkstra og Nynke fan Hichtum) om «Bijke» som ble beskrevet som en «langhåret sort-hvit», inkludert «en barnevenn» og en «god jakthund». Navnet kommer fra dens allsidighet og er utledet av ordene ”sta mij bij” – stå meg bi, mens houn er det frisiske ordet for hund og uttales hoon. Rasen er plassert i gruppe 7, under seksjon 1.2 Continental Pointing Dogs, Spaniel type. Den er i slekt med Drentsche Patrijshond og Münsterländer. Historisk sett har den blitt brukt til å jakte forskjellige typer småvilt som hare, rev og fugl, samt at den var kjent for å være en god muldvarp -og rottefanger. På grunn av sin allsidighet var den et kjærkomment tilskudd for fattige bønder. Hunden kunne hjelpe til med å skaffe mat ved å jakte, samt hjelpe til med å holde gården fri for skadedyr. I tillegg kunne man tjene gode penger på å selge skinn fra muldvarpene de fanget. Stabijhoun har en fantastisk god nese, og i Norge er en del trent som ettersøkshund på skadet vilt. Rasen kan være en utmerket sporhund som arbeider i et rolig tempo og den er svært nøyaktig. Enkelte har også begynt å utmerke seg på sporprøver. Den trives også godt med andre forskjellige typer søks–og sporøvelser. Det har til og med blitt forsøkt å bruke rasen til og finne sopp, med gode resultater. Rasen brukes i dag innen mange andre forskjellige aktiviteter som blant annet lydighet, rallylydighet, agility, nosework, spor og jakt.

STÅENDE FUGLEHUND

Rasen er ikke mye brukt som stående fuglehund, men det finnes en del jegere både i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og USA som bruker rasen på fuglejakt. Rasen er en svært god viltfinner som kan bruke vinden veldig fornuftig, og som er kjent for å ha en meget presis stand. Rasen ble mye brukt til tjuvjakt av fattige bønder som ikke hadde råd til å betale jaktlisens. De var helt avhengige av å ha en hund som holdt god kontakt og ikke gikk ut av hånd, for da kunne de risikere å bli oppdaget. Dette har trolig bidratt til å forme rasens noe trangere søk enn det man ser hos de mer populære fuglehundrasene. Stabijhoun jakter vanligvis i god kontakt med fører i moderat tempo med et møysommelig søk, og er sånn sett kanskje best egnet til å jakte i skog. Men rasen er meget tilpasningsdyktig og lærevillig, så med tidlig preging i åpent fjellterreng kan den fungere tilfredsstillende også på høyfjellet. Stabijhoun har ikke blitt premiert på jaktprøver i Norge enda, men på jaktprøver for kontinentale fuglehunder i Sverige har rasen begynt å gjort seg bemerket. Dette er mye på grunn av at i dette prøvesystemet blir rasestandard lagt til grunn ved bedømming. Siden populasjonene er så liten, er det vanskelig å avle utelukkende på jaktegenskaper i rasen. Man vil derfor oppleve at graden av jaktegenskaper varierer, men til syvende og sist er det en treningssak å hente ut hundens fulle potensial.

STØDIG APPORTØR

De er dyktige apportører som har et mykt grep, og svært mange av dem er lystapportører. Rasen skal kunne arbeide både før og etter skudd, og fra gammelt av ble de brukt til å apportere mange forskjellige typer vilt som hare, rev og fugl. Det er derfor stabijhoun har en sterk og kraftig nakke, den skal kunne apportere vilt som er relativt tungt i forhold til sin egen kroppsvekt. Så ikke bli overrasket om hunden kommer bærende noe som er stort og tungt. De er nemlig veldig sterke til tross for at det er en liten rase. Mange av dem er veldig glade i vann, og de er meget dyktige svømmere. De har svømmehud mellom tærne, og i vann arbeider de rolig og metodisk ved apportering, ypperlige egenskaper på for eksempel andejakt. Den tykke pelsen beskytter mot lave temperaturer både på land og i vann. Flere stabijer har gjort det meget bra på apportprøver både i Norge og Sverige.

JAKTTRENING

Stabijhoun kan trenes til jakt på samme måte som fuglehunder flest, men det er absolutt ikke anbefalt med en for røff tilnærming. Dette er en myk rase som vil respondere dårlig på for hard håndtering. Rasen trenger riktignok en fast hånd og konsekvent oppdragelse, men er det viktig å holde treningen positiv og varierende. Rasen kan fremstå som noe sta og vel selvstendig, så det er viktig å jobbe med, og vedlikeholde kontakt og samarbeid på jevnlig basis. Det anbefales å prege hunden på den type vilt og det terreng man har tenkt å bruke hunden på fra tidlig alder. Rasen lar seg lett forme av sitt bruk, og vil således konsentrere sine evner videre mot det den har lært tidlig i livet. Skuddtilvenning fra tidlig alder er også viktig, da enkelte individer kan være sensitive til høye lyder. Ved brukt på både fugl og hårvilt, anbefales det å prege på fugl før man introduserer hunden for sporing på hårvilt. Lærer hunden fra tidlig alder at all god lukt ligger på bakken, vil den ha vanskelig for å løfte snuten i været og bruke vinden for å søke etter fugl senere. Sporing ligger latent i de fleste hunder, mens et søk på fugl må tilpasses vind og biotoper på en helt annen måte, og krever mer erfaring. Lokale fuglehundklubber og hundesenter rund om i landet tilbyr kurs, trening og veiledning for trening til jakt. Det finnes også personer innad i klubben som har erfaring med jakt og jakttrening som kan gi råd og veiledning, ta kontakt med styret eller JBU for å bli videreformidlet til riktig vedkommende.

JAKTPRØVER

Stabijhoun kan stilles på alle typer jaktprøver for stående fuglehunder i Norge. Prøveformene deles vanligvis opp i unghundklasse (UK) og åpen klasse ((AK). UK er for hunder som ikke er yngre enn 9 måneder eller eldre enn 2 år, og AK er for hunder over 2 år. I UK bedømmes talentet, mens i AK er det den skolerte jakthunden som bedømmes. Vanskelighetsgraden og krav til dressur er noe lavere i UK enn AK. Enkelte prøveformer har også en vinnerklasse (VK) som regnes som en ren konkurranseklasse for hunder som har oppnådd 1.premie i AK. Hunder kan når som helst avsluttes under en prøve hvis de ikke presterer godt nok, gjør større feil eller utøver uønsket adferd, uansett prøveform og klasse. Det er derfor viktig å sørge for at hunden er godt trent og prøveklar før man melder seg på en jaktprøve. Særdeles viktig er det at hunden er skuddvant, og vant til å jobbe i forskjellige miljøer med flere hunder og andre forstyrrelser tilstede. Følgende prøveformer er mulig å delta på:

Fuglehundprøve – Høyfjell

Her prøves hundens jaktegenskaper i fjellterreng på ryper. Hundene blir delt opp i partier og sluppet parvis i ca 10-15 minutter av gangen. Prøveformen krever minimum et moderat søksformat og tempo, men det er ønskelig med et noen større søk enn i skog. Hunden må kunne selvstendig søke opp fugl, ta stand, reise på kommando og vise ro i oppflukt og skudd for å kunne få premie i UK/AK. Hunden må ha minimum 60 minutter slipptid tilsammen for å oppnå en 1.premie. Det er krav om apport etter skudd, men man kan velge å fremvise et apportbevis for å slippe apport ute i felt. Høyfjellsprøver arrangeres både vinter og høst over hele landet.

Fuglehundprøve – Skog

Her prøves hundens jaktegenskaper i skogen på skogsfugl, og det er kun hunder fra 2 års alder og oppover som kan delta (kun AK). Hundene blir delt opp i partier og sluppet enkeltvis i ca 10-15 minutter i gangen. Prøveformen krever minimum et moderat søksformat og tempo, men det er ønskelig med et noe trangere søk enn på høyfjellet. Hunden må kunne selvstendig søke opp fugl, ta stand, reise på kommando, vise ro i oppflukt og skudd, samt apportere for å kunne få premie. Hunden må ha minimum 60 minutter slipptid til sammen for å oppnå en 1.premie. På skogsfuglprøve kan hunder som har utmerket seg spesielt bli tildelt ærespris (ÆP). Skogsfuglprøver arrangeres både vinter og høst over hele landet.

Fuglehundprøve – Lavland

Her prøves hundens jaktegenskaper i lavlandet på rugder, fasan og rapphøns. Hundene blir delt opp i partier og sluppet parvis i ca 10-15 minutter av gangen. Prøveformen krever minimum et moderat søksformat og tempo, men det er ønskelig med noe tettere reviering enn på høyfjell og skog. Hunden må kunne selvstendig søke opp fugl, reise på kommando og vise ro i oppflukt og skudd for å kunne få premie i UK/AK. Hunden må ha minimum 60 minutter slipptid tilsammen for å oppnå en 1.premie. Det er krav om apport etter skudd, men man kan velge å fremvise et apportbevis for å slippe apport ute i felt. Lavlandsprøver arrangeres både vinter og høst fra Trøndelag og sørover i landet.

Fuglehundprøve – Apport

Her prøves hundens apportegenskaper på fugl, dummy og/eller tørket fugl. Prøveformen er oppdelt i to forskjellig øvelser i UK, og tre forskjellige øvelser i AK. Begge klasser inneholder søkapport og vannapport, med noe lettere vanskelighetsgrad i UK. I AK må hundene gå spor i tillegg. Hundene blir delt opp i partier og sluppet enkeltvis på hver øvelse. I alle øvelsene skal hunden kunne søke opp apportobjektet selvstendig, ta det i et godt grep, returnere raskt til fører og avlevere korrekt. Man starter hver øvelse med 10 poeng, og får minuspoeng for eventuelle feil. For å oppnå premie må man ha minimum 4 poeng i hver øvelse. Apportprøver arrangeres kun i sommerhalvåret over hele landet.

Fuglehundprøve – Fullkombinert

Her prøves hundens jaktegenskaper ute i felt (enten fjell, skog eller lavland) i tillegg til apport etter gjeldende regler for prøveformene. Det er altså to prøver som blir gjennomført på samme dag. Fullkombinert regnes som den tøffeste prøveformen for fuglehunder da den krever en god del utholdenhet, samt evnen til å fokusere og omstille seg. Det er den laveste premiegraden som blir tellende for sluttresultatet. Man kan altså være innstilt til en 1.premie fra feltdelen, men ende opp med lavere premiegrad hvis ikke alt klaffer på apportøvelsene. Med en 1.premie i fullkombinert kan hunden oppnå Norsk Jaktchampionat (se championatregler). Fullkombinertprøver arrangeres kun på høsten over hele landet.

Championatregler

Foruten å ha oppnådd 25 poeng på jaktprøve i Norge etter nedenstående regler og oppnådd Very Good på offisiell utstilling etter fylte 24 mnd, må hunden i ha oppnådd et av følgende kriterier:
ÆP på skogsfuglprøve, CACIT, Reserve CACIT, 3 x CK eller 1. AK fullkombinert jaktprøve for stående fuglehunder.

For å oppnå NJ(k)CH kreves følgende:

3 jaktprøvepremier som gir championatpoeng i AK/VK.

1 pr AK apport som må oppnås i samme kalenderår som minst en av de tellende jaktpremiene.

Samt Very Good på utstilling.

For utfyllende informasjon om jaktprøveregler og championatregler, se nkk.no.

APPORTBEVIS

Apportbevis er et dokument som er signert og stemplet av en prøvedommer som beviser at hunden mestrer søkapport. Dette kan fremvises på høyfjellsprøver og lavlandsprøver for å slippe apport etter skudd ute i felt (på skogsfuglprøver og i vinnerklasse er det uansett krav om apport etter skudd). Man får utstedt et apportbevis ved å utføre og få godkjent en søkapport for en prøvedommer. Apportbevis kan tas på egne apportbevisprøver, men det er også vanlig at dommere stiller seg disponibel for å bedømme og skrive ut apportbevis i forbindelse med ordinære apportprøver. Godkjent søkapportøvelse på ordinær apportprøve gir automatisk apportbevis, uansett om hunden får premie eller ikke. Bare husk å be dommeren om å få beviset utstedt før du forlater prøven.

AVERSJONSDRESSUR

For de aller fleste prøver som arrangeres på sommer og høst er det krav om at hunden har et godkjent bevis på aversjonsdressur. Det vil si at hunden skal ha blitt testet for interesse på beitedyr, vanligvis sau. Dette er også et krav for benyttelse av de aller fleste jaktterreng i Norge. Det er kun godkjente instruktører som har lov til å utføre testen. Testen utføres på inngjerdet område der hunden blir utstyrt med et strømhalsbånd. Hvis hunden begynner å jage etter sau, vil den få ett kort støt via en fjernkontroll som kontrolleres av instruktøren. Får hunden støt, må den testes på nytt etter noen uker. Hunden vil kun få utstedt et bevis på at aversjonsdressuren er godkjent hvis den ikke jager eller viser overdreven interesse for sau. De aller fleste hunder som har fått støt vil avstå fra å jage sau resten av livet, men det kan være nødvendig med en retest for enkelte hunder. For at beviset skal være gyldig livet ut for hunden, må den ha en godkjent test etter fylte 2 år. Aversjonsdressur arrangeres vanligvis av NJFF og lokale fuglehundklubber på sommerhalvåret. Enkelte steder tilbyr også aversjonsdressur på reinsdyr. Hunder med manglende aversjonsdressur kan bortvises fra prøver og jaktterreng, og risikere utestengelse. Hunder som jager beitedyr blir sett på som svært alvorlig og har et stort skadepotensiale. Det er hundeiers ansvar å sørge for at hunden ikke forstyrrer og jager beitedyr når den springer løs.